Rett før 2. verdenskrig førte Neville Chamberlain gjennom dialog den kjente Appeasement-politikken overfor Hitler. Den innebar å ikke sette grenser, men heller forsøke å løse problemet gjennom samtaler på et politisk nivå. Alle vet hvordan det gikk.

 

I dag forsøker norske politikere denne Appeasement-politikken overfor nesten samtlige regimer i verden, inkludert overfor terrororganisasjonen Hamas som nå har blitt folkevalgte i Palestina.

 

Årsaken til at jeg trekker denne parallellelen er Hamas tydelige ideologiske paralleller til nazismen og fascismen som herjet Europa rundt 2. verdenskrig.

 

Sammenlikningen mellom Hamas, nazismen og fascismen finner vi i dens totalitære tenkning. Alle skal underlegges den kollektive ideen og alle kritiske spørsmål er farlige og må unngås. Staten er en organisk enhet som har en verdi i seg selv i motsetning til de vestlige statsformer som bare har verdi så lenge de kan beskytte og tjene sine innbyggere.

 

Nazismen fokuserer mye på rasekonflikt og raselære, islam fokuserer på de rene(de rette troende) og de urene(de vantro). De vantro har ingen verdi og Allah hater dem.  

 

Nazismen leter etter syndebukker for å bortforklare sine tap i krig og ydmykelse og fant det i jødene. Islamistene fant det i demokratiet, amerikanerne og jødene. 

 

Fascismen har ideer om at styrke og makt legitimerer eksistensen. Islam og muslimer ser på alle vestlige stater som svake og sykelige fordi de ikke er villige til å dø for en gud. Nazismen og fascismen forherliger krig, islam forherliger krig/jihad mot de vantro.

 

I fascismen skal staten kontrollere alle aspekter ved livet : Det politiske, det sosiale, det kulturelle og det økonomiske. Noe vi kjenner svært godt fra islam, der man blar febrilsk i Koranen for å finne ut om det er lov å pusse tenner under fasten(det kan komme vann ned i magen- uff og huff, bokstavtro inntil det mest hjernevaskede)

 

Nasjonen, staten eller rasen er overlegen individet, gruppen eller institusjonene. Som i islam der ideen om at islam skal ha verdensherredømme vinner over alle muslimers lidelse så lenge målet kan nåes.

 

Fascismen og nazismen kaller på en heroisk innsats for å frembringe tidligere tiders storhet, som islam som alltid må kikke tilbake for å finne noen som helst slags storhet. Islam har opplevd en storhetstid, men ikke takket være ekstrem islamistisk tenkning, men tvert imot pga en åpen holdning til andres tenkning. I dag opplever islamistene bare forakt fra samtlige tenkere på kloden. Bortsett fra venstresiden, som alltid har vært fascinert av totalitære regimer.

 

Fascismen krever lojalitet til en enkelt leder, gjerne tilnærmet persondyrkelse. Vi kjenner det igjen fra blind tillit til imamer og andre auroritetsfigurer i islam.      

 

Til sist en link der bla.a. Hamas beskriver seg selv. Hvis alt over bare skulle være propaganda fra Ontologens side:) Link : http://www.pmw.org.il/

 

O

Tips oss hvis dette innlegget er upassende